top of page
  • Forfatterens bildeFrank Jensini

På jakt etter lykke i Toscana


Toscana Italia
Val d`Orcia fra Pienza

Som reiseleder og italofil er jakten etter nye reisemål, nye skjulte perler og møte med nye mennesker noe av det jeg setter mest pris på i jobben min. Jakten etter det perfekte. Det ekte. Det unike. Og formidle dette til dere. Toscana er jo kjent for de fleste. "Alle" har vært der en eller annen gang i livet. Så å finne noe som skiller seg ut er ikke lett. Jeg satt av et par uker for å finne dette unike stedet. Og for å si det med en gang, Toscana har det meste. Så uendelig vakker. For å finne de små skjulte skattene måtte jeg først innom de mer kjente stedene. Litt for å se de med nye øyne, men mest for å få bekreftet at steder som Cortona, Pienza, Panzano, Siena, Greve in Chianti, Montalcino osv fortsatt har sjarm og en sterk tiltrekningskraft på folk som meg. Val d’Orcia er jo et området som tar pusten fra de fleste. Så ubeskrivelig vakkert. Etter en ukes tid i dette området, hvor små koselige B&B ble besøkt, vingårder og agriturisme ble saumfart havnet jeg litt nord for Siena, sånn ca midt mellom Siena og Firenze. Fortsatt i Chianti distriktet og fortsatt med det vakre landskapet rundt meg. Jeg stoppet for en lunsj på en av de mange lokale små Trattoria som ligger i hvert lille tett sted. Innehaveren var en eldre dame som ved første øyekast virket litt irritert på at det kom kunder inn døren. Spesielt kl 14:30 da hun helst ville stenge å gå hjem. Men, med min overtalelse om at jeg ville dø om jeg ikke fikk mat ble hun blank i øynene. Meny hadde hun ikke, kun dagens. Og siden jeg ikke ville dø ble det dagens rett på meg. Vel dagens rett viste seg å være forrett, (enda en) forrett, hovedrett og desert. Og den eldre damen så til at alt ble spist opp, uten grimaser. Over kaffen spurte jeg om hun kunne anbefale et sted jeg kunne overnatte. Litt unikt sted med restaurant, stille og fredelig, og hvor eieren selv var tilstedet. Det siste er faktisk ganske viktig. Men det kommer jeg tilbake til. Hun himlet med øynene og sa at det er bare ett sted i området hvor du finner et slikt sted. Kjør til Villa Poggio di Gaville og du vil skjønne hva jeg mener sa den eldre damen.


Jeg takket av hele mitt hjerte for lunsjen og prikket inn Villa Poggio di Gaville på GPSen. Det som møter meg når jeg svinger av veien og følger grusveien opp til villaen er hester. Mange hester. Jeg måtte stoppe å gå ut av bilen for å se nærmere på de. Så elegante, neste som villhester, men tamme. Jeg kjørte videre opp mot hovedhuset og parkerte bilen. Ikke en sjel å se. Helt stille, kun fuglekvitter og vrinsking fra hestene lenger nede på jordet. Når jeg nærmer meg inngangen hører jeg latter og prat og går mot lyden. De får øye på meg og spretter opp. En mann i sin beste alder og en yngre dame smiler mot meg. Velkommen til Villa Poggio di Gaville sier begge i kor..


Det viser seg å være eieren og datteren. Og det som skjer den neste timen er helt unikt. Ja helt spesielt. Så ekte og så naturlig. Det føltes som om jeg hadde kjent dem hele livet. På en time hadde de vist meg rundt på eiendommen, hilst på hestene igjen, snakket med nabo bonden, og ikke minst, en guidet tur i villaen. Og turen avsluttes selvsagt i det helligste, på kjøkkenet. Eieren (mannen i sin beste alder) var kokk, hadde skrevet kokebøker og ville gjerne vise meg sine kunstner. For et første inntrykk, for en velkomst. Jeg hadde funnet det jeg søkte etter, det perfekte, det ekte, det unike, lykke, og lidenskapen disse folkene viste. Akkurat det jeg søkte etter.



Jeg ble selvsagt noen dager. Vi hadde lange fine samtaler om livet generelt, historien om hvorfor far og datter startet dette stedet, om å leve i nær kontakt med naturen og dedikere mer tid til lidenskapen sin, matlaging og det å drive agriturisme.

Og hva er egentlig lykke, kan man velge dette eller formes det av omgivelsene og menneskene du omgir deg med. Det ble lange kvelder med god vin og påfyll av gode historier for å finne svarene. For meg var det ikke vanskelig å føle en lykke disse dagene.

Nå skal det sies at Jamal, som eier og driver stedet er kokk og har skrevet flere bøker om maten han lager, gjorde dette oppholdet til en kulinarisk opplevelse. At man er midt i Chianti gjorde ikke oppholdet mindre hyggelig, da jeg er svak for viner som inneholder sangiovese. Og alt dette skjedde på grunn av at jeg stoppet på et tilfeldig sted langs veien og den eldre damen reddet meg fra døden med sin utsøkte lunsj. Kanskje lykke er å ikke planlegge alt ihjel, men å være litt impulsiv, stoppe opp når man egentlig vil videre, ta en avstikker, pust, og vær tilstedet. Det ble lykken for meg.




Link til Villa Poggio di Gaville Link til Trattoria med den gamle damen: Sorry, hun har selvsagt ingen nettside. Her må du finne din egen lille Trattoria langs veien. Kanskje du finner lykke du også ;)


Reisebrev I løpet av våren vil jeg besøke regionene Veneto, Toscana, Calabria og Sicilia. Der kommer jeg med nyttige tips om skjulte perler, bosteder, vingårder, restauranter, hvordan best komme seg fra A til B og små nyttige tips.

På min Facebook side vil nye spennende reisebrev dukke opp, så følg meg gjerne der.




692 visninger

Comentarios


Legg igjen en kommentar

bottom of page